To brødre møtes igjen etter fem år. Den ene har sittet i fengsel. Den andre har ranet et farlig gjerde og flykter nå med Diana, hans unge datter. De tre dro ut på en reise gjennom et voldelig, mytisk, vilt og vilt Andalusia. En reise der de gamle sårene fra fortiden dukker opp og der brødrene blir tvunget til å forsone seg for å redde livet.
Fra denne premissdelen Kike Maillo å rette noe helt annet til Eva. Hans originale måte å lage kino på ga ham en Goya som belønning, med en spansk science fiction -film. De har lest godt, en spansk science fiction -film. Og jeg tror det er flere ting denne regissøren er preget av. Det første vil være det behovet som synes å måtte lage filmer som ikke har noen plass i landet vårt, til det å risikere mye, så mye som å gå mot tidevannet tror jeg. Det er også verdt å nevne at han på toppen av det ønsker å lage filmer med et personlig preg, ved å bruke teknikken for å differensiere fotografering og en markert, alternativ setting. Sistnevnte kan også være manusforfatternes territorium. Deretter Rafael Cobos (Den minimale øya) vi er vant til å lage alternative virkeligheter der problemene og motivasjonene til det vi lever i dag passer. Det er også skylden for et manus som for øvrig blir liggende lite. Jeg antar at synergien med Fernando Navarro har vært den som har gitt ham touch for å skape det ville og voldelige Andalusia. Vi har oppdaget et annet vakkert eksempel på andalusisk kino noir.
Fordi historien blir presentert for oss i en Malaga styrt av José Sacristan. Karakteren han spiller ønsker ikke å la en disippel som har vært som en sønn rømme, hans elskede Toro (Mario Casas). Og forholdet mellom de to, gjennom hele filmen, blir tolket mesterlig. De to skuespillerne og Luis Tosar fyller filmen med sitt nærvær. Den kunstneriske retningen har hatt ansvaret for å fange noen andalusiske symboler uten å være stereotyper. Det er en merkelig ting som jeg aldri tror har blitt gjort. Kan være Neonkjøtt Han fanger den også med en mer tarantinsk (nå sier man asiatisk) type andalusisk kino. Kanskje det er derfor rollen som Toro passer mario hus, som vi allerede så på som hovedpersonen i Carne de Neon. Men denne filmen er mer avantgarde og skaper landskap oppfunnet i et Andalusia av konstruksjon og turisme, som virker post-apokalytisk og grotesk. Og det er bra fordi det ikke vises for oss som en brosjyre om sosial påstand, men som en bakgrunn for en svart historie.
Det er en ting som bare actionfilmelskere og de av oss som ser spansk kino kan sette pris på. Og jeg tror at voldelige scener kan misunnes av den beste utenlandske kinoen. Kanskje det har blitt flere, og jeg tror filmen er tapt i det emosjonelle handlingen på grunn av mangel på budsjett, håper jeg. Jeg er sikker på at kjøkkenscenen, hotellscenen på slutten av filmen generelt, har kostet mye, mye penger. Og den risikoen for ikke engang å betale regningene må takkes produsenten López Lavigne, som jeg forstår er veldig glad i å våge og ta risiko med prosjekter av dette kaliber. Tross alt er dette kinoen.
Med sine gode og dårlige ting gjør Toro et "noe" i hodet ditt. Noen av oss gikk på kino med lave forventninger, og vi kom veldig fornøyde hjem. Kanskje har annonsering mislyktes i den forbindelse. Mer kino som dette er nødvendig i Spania.